Historikk

1994 Suldalslågen
Valdet lå nedenfor Moe laksekamp. David tok initiativet til den første turen til lakselaget og fikk med Ole, Roger og Gerhard. Avreise var en fredag og turen gikk over Haukalifjell. Bilturen ble ekstra lang med omkjøring grunnet ras på veistrekningen ved Sand. Det var så vidt vi rakk siste ferje over fjorden på grunn av kjukk tåke på fjellet.
Høsten var i anmarsj, det var september og surt og kaldt, men vi bodde bra omtrent midt på valdet i en sokkelleilighet 2-300 meter fra elva. Gerhard hadde på en laks på rundt 5 kilo på mark, men fomlet så lenge med bremsen på sin antikke ABU snelle at han ikke rakk å kjøre laksen før den sa "hei og farvel" i et rekordhøyt hopp 30 meter borte, ved motsatt bredd. En trist sorti, men det gjorde underverker for Gerhards motivasjon som fortsatte å fiske i kulda til langt ut i skumringen.
Et av høydepunktene var besøket på laksemuseum der vi fikk se levende storlaks i laksetrappa bak kjukt glass.
På første tur i båt med "øya" som mål ble Roger og Gerhard tatt av strømmen og klarte så vidt å returnere til bredden, før de ble ført med videre ned mot den store fossen. Etterhvert lærte de å ta bedre høyde slik at transport til og fra øya ble tilnærmet risikofri. Ingen fisk ble landet på denne turen.

1995 Surna, Øvre Sæther
David, Roger og Gerhard var med på denne turen. Ingen fisket på Advokaten fordi den delen av valdet var reservert for fluefiske og vi på det tidspunktet kun drev kranfiske.
Svenske Jan Johansen administrerte fisket i Advokaten og i hans øyne er det helt uaktuelt å slippe til andre der enn dem som er utøvere av"the noble art of fly fishing". På den andre siden er JJ en ekstremist i vadere som man kanskje ikke skal ta for bokstavlig.
Vi bodde i campinghytte på campingen til grunneier og lærer Edgard Landsem. Roger var ute kl.0730* første morgenen og fikk en laks på 2,8 kilo på en 22 gr Viking Herring mens David og Gerhard lå og sov.

*Vi må gi litt kred til Jan Johansen her fordi han i en av sine fiskebøker skriver at fisket er best mellom kl.03 og 09 med en topp i selve grålysningen. Roger forsterket denne teorien samt underbygget tesen om at en utdannet ekstremist er ennå farligere!

1996 Surna, Øvre Sæther
Kenneth er en hyggelig kar som debutere i Lakselaget og som laksefisker på denne turen. Hans erfaring før denne turen var i hovedsak fra fiske havet i Stavanger traktene. Etter 5 timer uten napp og med ødelagt utstyr hadde Kenneth fått nok av laksefiske-konseptet. Heldigvis beit det på en pen laks neste dag og selv om fangsen glapp var han bitt av laksebasillen. Det hører med til historien at Kenneth neste år kjøpte fikseutstyr for nærmer 20 "lakser".
Gerhard fikk sin første laks på 2 kilo nederst på valdet ved brekk-kanten. På neste kast satt den der igjen og med Lakselaget som tilskuere (vi samles som regel ved nyheten om blod) surfet han den inn på en måte man ikke har sett maken til siden Beach Boys velmaktsdager. Denne dårskap av en fisketeknikk kunne selvfølgelig ikke ende bra og laksen slet seg rett inne ved land. Gerhard ble behørig og fortjent mobbet for dette på hele resten av turen og ved en hver passende anledning flere år etterpå.

Kenneth er en omgjengelig fyr og kom etterhvert i prat med andre laksefiskere på valdet. Noen svensker lenger opp kunne fortelle at de nettopp hadde fått en laks som hang i treet like ved, men at den kunne Kenneth bare ta om han ville, fordi fisken var så "ful". Kenneth var litt usikker på hvor seriøst tilbudet var, men etter en kort rådslagning med gutta i laget hektet han den ned og gikk opp til Landsem for veiing og innpakking. En fornøyd Kenneth stod der med fisken innpakket i folie under armen, i sporden på fisken hang et oppheng av skinn som "fulgte med fisken", da en illsint og ca.2 meter høy kar kom buldrende uta av bjerkekrattet mens han brølte på svensk: Hvem faen har snott min fisk? Opphenget kjente svensken selvfølgelig igjen og pekte på Kenneth med stive fingre som i en scene fra -Invasion of the body snatchers.
En perpleks Kenneth klarte så vidt stotret fram: De sa den var så ful at jeg bare kunne ta den.
Nå var helvete hett, men heldigvis for Kenneth kom sindige Edgar Landsem til unnsetning og fikk roet ned den illsinte svensken som ikke bare hadde fått frastjålet sin laks, men enda til blitt servert en av de blodigste fornærmelser en laksefisker kan få;  fisken din var jo så stygg!

1997 Eidselva
Lakselaget dro til Eidselva bl.a. på tips fra Tom Linder, Gerhards fiskegale lillebror. Dette var en av hans favoritt elver. Lakselaget hadde base nesten oppe ved Hornindalsvatnet, der elva starter. Det var flom i elva og kaldt. Vi fisket i flere soner med start nesten øverst der en tysker brøt reglene for bevegelig fiske og snek seg inn i rekken foran Roger og "stjal" laksen hans.

Apropo tyskere; tidligere samme året (eller var det året før) hadde en tysker i 60 års alderen blitt funnet død på elvebredden i øverste del av elva ved siden av en 12 kilos laks. Slett ikke værste måten å forlate livet på, og jeg tenker da ikke på laksen.

Vi fisket også på et av valdene omtrent midt i elva. Laks var det ikke noen som så noe til der heller, men Gerhard hadde den selsomme opplevelsen av å lande en flyndre. Også nederst i elva på Staten prøvde vi oss uten hell. På denne turen kjørte vi i to biler. Bilen med Kenneth, David og Ole ble omdøpt til Batmobil etter at de hadde fanget en flaggermus i grillen på bilen. Den første kvelden var stemning på topp ikke minst etter av vi hadde tømte blant annet Kenneths flaske Gilde None Ultra. Dette bidro til at Kenneth ikke var fiskbar før langt ut i påfølgende dag. Øl bunkringen var en historie for seg ettersom det kun var øl utsalg i Norfjoreid.
Eidselva er en vakker elv, men vi hadde dårlige fiskeforhold. Det ble nada, null laks!


1998 Orkla, Varghølen
Turen gikk av stabelen ved St. Hans tider. Vi reiste seint fra Lørenskog og ankom Varghølen rett før midnatt. På plassen stod det biler og hytta vi hadde leid var bebodd. Okkupantene hadde rodd over til den andre siden i båten som fulgte valdet og fisket ulovlig ovenfor sonen på ”henteplassen” ved utløpet av kraftstasjonen. Da vi etter hvert kom i kontakt med "tjuvfiskerne" ble det en diskusjon om hvem som egentlig hadde rett til valdet. Heldigvis hadde vi registrert et bestillingsskjema for valdet i frontruta på deres bil der det tydelig kom fram at de hadde booket valdet i juli og ikke juni. Det endte med at vi vekket utleier Rune Krogdal som ankom de stridende lakselagene klokken to på natten. Kompromisset ble at det andre laget fikk fiske fram til kl. 0900 mens vi overtok hytta og fikk noen kjærkomne timer på øyet.
Fiskelykken var ikke med oss i Varghølen og i etterpåklokskapens lys burde nok også vi vært mindre lovlydige og bombet henteplassen.
På valdet over oss, Øvre Varghølen, hadde den lokale bonden og grunneier Tor Moe orkesterplass til "henteplassen". Den selskapssyke bonden kom på besøk til vårt enorme St.hans bål med sin gigantiske følgesvenn, St.Berhards hunden Nero. God og full sluttet han seg til Lakselagets midtsommer feiring.
Neste kveld hørte vi plask og skrik fra bonden på nabovaldet. Det var tydeligvis noe på gang og vi gikk for å sjekke hva som skjedde. Gubben stod og kjørte en stor laks med sin velbrukte haspel snelle. Da han bad om assistanse var ikke David vond å be og tailet elegant laksen som skulle vise seg å veie hele 8 kilo. Det ble den enste laksen vi så på turen.

1999 Bjerkreimselva
Kenneths inntreden i lakselaget førte raskt til diskusjoner om kvaliteten på elvene på sørvest landet. Da Kenneth kunne lokke med fri bruk av pappas Chevy Van fra Sola flyplass gikk budsjett kabalen opp, selv om det for første gang inkluderte flybilletter. Fra Sola gikk turen til Bjerkreimselva og innlosjering i campinghytte på Gjedrem Camping. Forholdene var imidlertid vanskelige og flere av de lokale fiskerne hevdet at det var umulig å få fisk under de rådende forholdene. Lakselaget derimot hadde ingen tid å miste og skred energisk til verket til tross for de pessimistiske advarslene.
Det starte med at Kenneth mistet en laks i strykene noen hunder meter nedenfor Optimisten. Deretter landet David en laks på to kilo tatt på mark ved grusryggen som skilte Bjerkreimselva fra utløpet av sideelva Ørsdalselva* rett nedenfor Optimisten.
*Usikker på om det korte elvepartiet mellom Ørsdalsvatnet og Bjerkreimselva faktisk heter det- ikke mulig å finne ut av på Google Maps .
Roger fikk en laks på 2,6 kilo og Gerhard huket en på 5 kilo på sluk i Optimisten.
Rett etter at Gerhard hadde fått 5 kilos laksen i fryseren på Gjedrem traff han på en danske og spurte dansken hvordan det gikk. Svaret var at - han ikke fisket da det var umulig å få fisk slik forholdene var. Ta en titt i fryseren til Gjedrem, var svaret dansken fikk.
David er litt av en søvngjenger og skremte nesten vettet av Lakselaget da han midt på natten kom stabbende i soveposen inn i soverommet fra sin ensomme soveplass i stua og brølte: Jeg skal ta dere! Det ble med forskrekkelsen, og både han og resten av laget falt raskt tilbake i søvn. David husket ikke noe av hendelsen neste dag.

Siste dagen fikk Gerhard på nok en laks i Optimisten. Fisken raste fram og tilbake i hølen uten å komme opp. På et tidspunkt ble sena helt slakk og Gerhard var sikker på fisken var fri , helt til han stående ute i elva så en torpedo av en stor laks komme svømmende mot seg og passere forbi på kort hold. Ettersom ingen av de andre i laget var i nærheten ropte Gerhard på en lokal fisker som vadet over elva for å gi assistanse. Han mente at laksen skulle kjøreres hardere, men Gerhard hadde ikke glemt laksen han prøvede å surfe inn i Surna og var fast bestemt på ikke å miste denne laksen fordi den ikke var ferdig kjørt. Da Gerhard etter 40 minutter utmattet dro laksen i land på grunna falt sluken, en 32 grams Møresilda, av. Kroken hadde  utvilsomt hatt et usedvanlig dårlig feste. Forklaringen på den særdeles tøffe kampen var at storlaksen (en 7 kilos brun hannlaks på over en drøy meter, 105cm?) var huket i bakerste finne. Sluken hadde lagd en tre cm lang flenge og det var kun millimetere som skilte revna i styrefinna fra å gå helt av. Hadde det ikke vært for minnet om fiaskoen og all hets han fikk i Surna ville nok rådet om å kjøre laksen hardere blitt fulgt. Et godt eksempel på at man lærer mest av sine feil!

Lakselaget satt med dette en solid ny rekord med en totalt fangst på 16,6 kilo. Ikke dårlig med tanke på de lokale ekspert tipsene.
Moralen må være: Ikke la deg smitte av andres pessimisme. Det er oftest best i elva når alle andre sitter å sturer på land.

2000 Bjerkreimselva
Etter fjorårets suksess og gode fangstrapporter i Bjerkreimselva var det liten diskusjon om årets mål. Nytt for året var innkvartering i den tidligere lensmannsboligen i Bjerkreim. Dette var et stort hus med enkeltrom til alle mann og en masse tyske TV kanaler på parabloen. For alle andre enn Roger ble turen en nedtur sammenlignet med fjoråret. Roger derimot landet to laks, hver på ca. 2 kilo på samme flue, en blå tubeflue med konet hode som boret seg ned i strømmen. Han

2001 Mandalselva, sone 3
Ryktet om at laksebestanden i Mandalselva var friskmeldt og den relativt korte kjøreturen trigget Lakselagets interesse for nettopp denne elva. Visstnok var det utsetting av smolt fra en laksestamme hentet fra Suldalslågen som utgjørde den nye laksestammen i elva. Kan noen andre i lakselaget bekrefte dette?
Mandalselva er en svært vakker elv med en lang fiske sesong. Vi var der i månedsskiftet aug/sept. Mandalselva er faktisk så vakker at det nesten er OK å fiske der uten å få noe. Innkvartering var fantastisk i hovedhuset på småbruket til Aslaug Brown på Usland i Øyslebø. Hun overlot det smakfulle gårdshuset til oss og dro avgårde med kunstnermannen, engelske Mr. Brown, på helgetur til hytta i naboheia. Gården lå 3-400 meter fra elva i nedre del av sone3. Sonen er et langt fellesvald på over en mil med fritt fiske fra rett nedenfor demningen/kraftverket. David landet en 2,5 kilos laks på flue nedenfor strykene ca. en kilometer oppstrøms fra Browns.

Det ble også en bytur til Mandal der Gerhard plukket opp kompis Odd Klevs gule Fiat Barchetta som han hadde avtalt å kjøre fra forelderhjemmet i Mandal tilbake til Oslo. Gerhard med Ole som passasjer nøt hjemturen i den spreke sportsbilen. David fraktet resten av laget i sin Audi A6.

Er det ikke fisk å snakke om kan vi alltids snakke bil!


2002 Mandalselva
David hadde tross alt fått laks året før og selv om vi andre ikke hadde de beste minner fra selve fisket var det enighet om at vi måtte gi denne elva en ny sjanse.
På vei sørover mellom Kristiansand og Mandal oppdaget Gerhard at lommeboka var borte. Rundt neste sving stod politiet og vinket oss inn. Gerhard kjørte egen bil og politiet var ikke særlig overbevist verken over forklaring på manglende kjørekort eller utsagnet om at han øvelseskjørte med Roger,  i personsetet. Det er uklart om Gerhard slapp bot av sympati for tapt lommebok eller fordi argumentet om øvelseskjøring rent juridisk var holdbart, men han fikk myndig beskjed om å bytte plass med Roger på resten av turen. Etter noen ringerunder ble det klart at heller ikke lommeboka var mistet. Den var tatt vare på av personalet på By the Way i Tønsberg med løfter om at den kunne hentes på hjemreisen. Dette var også den eneste flaksen vi hadde på turen.

Til tross for hardt fiske der bl.a. Roger og Gerhard stod opp i fem tida en morgen for fiske i morgengryet, ble det ingen fisk på noen av oss. Det ble heller ikke rapportert om mye fangst andre steder i en elv som var svært varm, opp mot 20 grader.

Innkvarteringen var også dette året hos Åslaug Brown, men vi måtte nøye oss med en tre roms leilighet tilknyttet hovedhuset, sukk!

Lakselaget begynner å bli kresent.


2003 Orkla, Rokkones, Nesjan, Mærk og Parris
Ole fikk sin første laks på lakselagets 10-års jubileum og Oles 8. tur. Ole hadde lenge blitt hetset for sitt dårlige fiskeutstyr med advarsler om at det neppe ville overleve en ordentlig laks. Det første Ole gjorde etter erfaringen med å lande laks med dårlig utstyr var å bytte ut alt utstyret .

Dag 1.
Rokkones var et eldordo for Lakselaget. Det var kort vei fra innkvartering til elva og valdet er variert med mange gode fiskeplasser. David fikk en brunørret på 1 kilo, Ole 1 laks, Roger 1 laks og Gerhard 2 laks og mistet en. Dessverre fikk vi ikke fiskekort i mer enn et døgn på Rokkones.

Dag 2
Roger og David dro til Mærk der markfiske er forbudt. Kranfiskerne Ole og Gerhard dro til Nessjan. Nessjan er et greit vald med fiske i en lang renne langs motsatt elvebredd og fra øya øverst i valdet. To fiskere fra Trondheim var også der. Den ivrigste av de to var en ung og energisk kar med enorme mengder fiskeutstyr. Han sverget til Møresilda 27 gram i kobber og svart. Den hadde han til gjengjeld flere av enn en godt utrustet fiske forretning. Han brukte alltid å tre en klyse mark på kroken, 5-10 mark. Hvis han fikk napp lot han fisken dra av gårde med agnet i minst et minutt før han gav tilslag. Derfor mistet han heller aldri laks hevded han. Etter eget utsagn hadde han tatt flere laks på over 10 kg i Nessjan på bare noen timer et av de foregående årene. Han toppet det hele med å snakke varmt om The Five Percent Community. Men som vi alle vet  falt dette prosjektet fullstendig i fisk kort tid etterpå, ikke ulikt "proffens" innsats på Nessjan. Man kan ikke prate laksen på land!
Ole derimot dro i land sin 2.laks i karrieren. Gerhard fikk på selveste storruggen og jobbet tungt  og uerfarent for å få den ut av strømmen. Etter et minutts iherdig, uerfarent og voldsomt forsøk på å få fisken til å flytte seg ut av strømmen, sa det spjong og en bøyd krog kom farende opp av vannet. Etter det har Gerhard stort sett fisket med 0,40 snøre eller mer og gått litt opp i krokstørrelse.

David og Roger hadde ikke hellet med seg hvis man da ikke skal kalle det hell at David ikke ble tatt av strømmen da han falt i elva på Mærk 1. Fluefiskerne hadde også et halvt døgn på Mærk 3 (Parris) uten å få fisk, men de lykkes med stor fornøyelse å narre Ole og Gerhard til å gå ned den svært lange og krevende stien ned gjennom brattskogen til Parris. Oppturen var heller ingen opptur. Mye svette til liten nytte!

Rokkones ble med denne turen et vald som alltid vil klinge godt i Lakselagets ører og som med stor sannsynlighet vil få gjenvisit av Lakselaget.


2004 Bjøra/Namsen
Etter at IT-Finans (der David og Kenneth var kollegaer) hadde arrangert smøretur med fiske i Bjøra og Namsen og ”Hotell i særklasse” på Skogmo gjestgiveri, var det et stadig tilbakevendende ønske fra disse to at Lakselaget måtte dit. Til tross for at dette innebar en formidabel budsjett økning, sammenlignet med de inntil da relativt nøkterne lakseturene, lot de andre i laget seg overtale. Eller resignerte de bare for maset om eksklusivt fiske i en elv ”som nærmest ville garantere storlaks”?

Laksefiske-entreprenøren og primos motor i Bjøra, Bo Olsson kunne tilby hytter i umiddelbar nærhet til valdet. Skuffelsen var derfor stor når vi ankom Bjøra og det viste seg at elva var en stor dam, knapt med noe drag i det hele tatt. Selv Bo innrømmet at det lureste nok ville være å prøve og skaffe fiskekort i Namsen. Bård som var ny mann i lakselaget for året hadde problemer med å svelge at han var lokket med på en lang og dyr laksetur til selveste kong Haralds favoritt elv, for så å måtte punge ut anselige summer for fiske i en annen elv. Kostnaden var en sak, men tiden som gikk tapt for å finne andre alternativer var kanskje enda mer dyrbar. For Gerhard ble rekognoseringen etter alternative fiskeplasser ennå mer smertefull da han tryna ordentlig midt i steinrøysa ved Grande Rodum. Heldigvis falt han på ryggen på den eneste flate steinen i hele ura. Det var brist i minst et ribbein og selv med maksimal dose smertestillende og selvmedisinering med alkohol var Gerhard sterkt redusert den første dagen.

Etter noen timers reultatløst båtfiske lenger ned i Namsen med påfølgende middag ble det øl og dram i base campen oppe ved Bjøra. Til tross for dette var stemningen små amper på grunn av tingenes tilstand. Da de andre etterhvert krøp til køys ble David og Gerhard sittende oppe og fundere litt over håpløsheten som rådet i Lakselaget og hva som kunne gjøres for å snu denne. Lakselaget hadde heldigvis klart å ordne fiske fra midnatt i Grande Rodum, et vald i Namsen ved utløpet av Bjøra. Som så ofte før etter noen øl og dram gikk det minst en djevel i David og Gerhard som bestemte seg for at de skulle vise resten av Lakselaget at "when the going gets tuff, the tuff gets going".

De bestemte seg for at de skulle kjøre ned til Grande Rodum midt i natta, liste seg forbi lakselaget til Anders Dokken* som sov i lavo ved valdet, ta en av elvebåtene ut til øya og gå ta’n. Det var bare en hake i planen, og det var at ingen av de to var lovlig kjørbare. Men sviktende risikovurdering er som kjent en del av alkoholens virkning. Gutta iverksatte derfor planen, gikk umiddelbart over til kaffe mens de gjorde klart utstyret og overtalte hverandre om at en forsiktig nattlig kjøretur på noen kilometer innebar liten risiko for å treffe på verken lensmannen eller andre. Kjøreturen gikk greit og til tross for en uvøren håndtering av båten i strømmen klarte de to å redde seg velberget i land på øya i Grande Rodum til fiske i grålysninga.

Fisken var i bittet og etter noen timers fiske hadde David dratt i land to laks og Gerhard en sjøørret, og i tillegg hadde de mistet flere andre. Nå gjaldt det å komme seg tilbake til base camp før de andre våknet slik at overraskelsen skulle bli optimal. Ned den siste bakken til hytta ble frontlysene på leiebilen slukket og gutta trillet ned på tomgang, parkerte og hang opp fisken på stabburet, godt synlig langs stien mellom den minste hytta, der Kenneth og Bård bodde, og den store hytta der resten av laget sov.

Det ble både ankerdram og nye skåler for de stålende fornøyde nattfiskerne. Kenneth var førstemann oppe og da han ankom midt i en glad skål, lurte han på om de skålte for Holmann? Hadde han allerede padlet? Det var Olympiske leker i Athen og Holman var favoritt i kajakk finalen som skulle avvikles på morgenkvisten.

-Neida- svarte gutta, -Vi skåler for nattens fangst-. Dette var en for drøy morgenspøk for Kenneth som hardnakket nektet å ta en titt ut vinduet i retning stabburet og fangsten han nettopp hadde passert, men ikke registrert. Omsider, etter energisk overtaling og mer eller mindre tvang, gikk han med på å ta en titt ut vinduet. David og Gerhard gledet seg fyrstelig over Kenneths hakeslipp og tok kritikken fra Kenneth og de andre over å ha kjørt i "medisinert tilstand" med knusende ro. De var begge skjønt enige om at turen var verdt både katastofeforhold i Bjøra, kostbare utlegg og brukne ribbbein.
Seinere ute på øya på GR prøvde en stadig mer oppgitt Bård å fiske laks med ødelagt snelle uten sveiv inntil han fikk låne reservesnella til Ola. Men da han seinere på dagen landet en sjøørret på Grande Rodum hadde også han glemt de ”unødvendige” utgiftene.

Kenneth skulle få sin ”revansje” på de eplekjekke nattfiskerne. Søndag formiddag, rett før avreise, fant han ut at han måtte prøve noen kast i Bjøra før vi dro. Etter kort tid dro det på en laks på Kenneths stang som han etter en kort fight sikkert landet. Laksen veide 2,5 kilo.

Konklusjonen ble dermed at det på tross av de katastrofale forholdene i Bjøra ble en minneverdig tur.

*Anders Dokken er en fiskekompis av Gerhards bror Tom Linder som satser masse tid og store summer penger hvert år på laksefiske. Han er en storfisker av rang, bl.a. med en laks på 19,8 kg i Orkla 2007.
http://www.orklaguide.com/fangst/2008/toppti.asp



2005 Orkla, Svartavelen
Dette ble Lakselagets første møte med Svartavelen, et vald som ligger en kilometer oppover elva fra Å. Valdet var nytt for året på Orklaguiden og derfor et av de få valdene som ikke var opp-booket. Her kunne Lakselaget få eksklusivt fiske og innkvartering på Meieriloftet, helt optimalt  beliggende litt nedenfor midten av valdet, kun 15 meter fra elva og tilsvarende avstand til riksveien. At det hadde rykte på seg for å være et små-laks vald og med en ganske dårlig fangststatistikk på laskebørsen fikk stå sin prøve.
Selv om valdet er langt er det ikke mange utpregede høler på valdet, men det er vakker natur og utstyrt med blant annet en flott gapahuk midt på valdet. I gapahuken feiret vi i 3 x 40 års lag for Ole, Roger og Gerhard, med gaver (hver sin digitale vekt), champis og et godt måltid på grillen.

Da vi ankom Orkla var vannstanden på hele 250 m3/sek og flommen hadde revet med seg både campingvogner og gravemaskiner i vannmassene. Heldigvis fikk vi ingen av disse på kroken, men da vannstanden på lørdag sank til 100 m3/sek. ble det et bra fiske. Kenneth, David og Gerhard tok hver sin smålaks under trærne nedenfor Svartavelen (hølen) på mindre enn en time. Dette er en plass som på normal vannstand ikke er fiskbar. Bildene av disse tre smålaksene ser dere her:
http://www.orklaguide.com/fangst/2005/bilde2.asp?bilde=svarttaveln3.jpg

Gerhard som den formidable nattrangleren han er ble natten til lørdag stittende opp til morgengryet før han gikk ut i elva og landet en liten laks i "Bondehølen" mens de andre var på date med Ole Lukkøye.

Lakselagets debut i Svartavelen ble en suksess - tatt i betrakning at Lakselaget har svært moderate krav til fangstresulter for at vi skal være fornøyde. Vår fangst bidro til en relativt stor prosentuell økning på årets fangst statistikk for Svartavelen, totalt 21 laks/sjøørret, hvorav Lakselagets andel av disse var 5 laks og en sjøørret.
Dette var blant de beste resultatene vi hadde hatt i Lakselagets til da 12-årige historie.




2006 Surna, Galthølen og Sæther

Tidlig fiske i juni

Tilbake i Surna etter 10 år. Jan Johansen* hadde overtatt administrasjon og drift (?) av Øvre Sæter og forbudt markfiske, så på tross av gode minner derfra var det aldri et aktuelt vald denne gangen. Galthølen derimot var et eksklusivt vald som vi visste lite eller ingen ting om utover at det ikke kunne tilby overnatting ved valdet.
Litt utypisk for Lakselaget måtte vi derfor innrette oss etter å være avhengig av bil. Gerhard og Bård (?) kjørte. Vi fant ut at når vi ikke kunne bo nære valdet kunne vi like gjerne innlosjere oss standsmessig på Surnadalen hotell.  http://www.surnadal-hotell.no/

Det burde vi aldri gjort. Ettersom fangstrapportene oppover i elva var heller nedslående og brorparten av laksen ble tatt i nederste del, kjøpte vi fiskekort i Sæther(?), nest nederste sone på oversiden av broa og campingen. Dette valdet lå i gangavstand fra hotellet så vi kunne la bilen stå. Etter endt fiske fredag og grilling på Gerhards reisegrill nede ved elva i kjent villmarkstradisjon bar det tilbake til komfortable dobbeltrom på hotellet. Men bor man på hotell så går man automatisk over i en modus preget av hygiene, komfort og rene klær. Plutselig skal man dusje og møtes i baren til samling og en pils og da er det gjort. På tredje halvliteren slår man ut håret, prøver å imponere de lokale kvinnfolkene og ruller ut på byen i kjent stil.

Tilbake til fisket på Sæther. Valdet så veldig bra ut, men laksen var ikke engang bortpå. Vi traff blant annet en ung og energisk tilreisende Surna entusiast som hadde vært der to uker allerede uten å få noe, selv om han bedyret at han fisket ”hardt”, hvilket innebar opp til 15 timer i døgnet. Det var bare et tidsspørsmål før han fikk sin første laks mente han. Han hadde avsatt tre måneder av sommeren til fiske primært i Surna.

Da ”alarmen” gikk lørdag om at det ble kjørt storlaks rett nedenfor brua la vi beina på nakken for i det minste å kunne overvære en fangst, selv om den ikke ville gi noe ære til Lakselaget. Brua var den perfekte orkesterplass til kampen mellom laks og mann. Fiskeren stod og kjørte hardt på en stor laks på ca. 12 kg sammen med et hoff av skuelystne og blodtørstige fiskere. På tross av fiskerens energiske forsøk på å flytte laksen ut av strømmen 15 meter fra land kunne vi fra brua observere at laksen tilsynelatende uanfektet lå rolig i strømmen som om det kun var en lakselus som kilte den i munngipen og ikke en Møresild i stram giv akt.

Mens vi (Ole og Gerhard) hang over rekkverket og sendte korte meldinger om laksens tilstand ned til fiskeren og hans hoff nede på bredden kom det til en lokal kar som begynte å legge ut om de lokale fiskeforholdene. Alt var jo bedre før:
Den Skotske portvinskongen Sandeman* hadde kjøpt gård ved Surna for å fiske laks.
Hver dag ble han rodd rundt i elva av en lokal roer til den etter den tidens ufattelige sum av fem kroner dagen. En morgen ble han observert i båten på vei ut i elva med sin faste roer og et rikholdig lager flytende proviant. Sandeman kastet ut og roeren startet å manøvrere båten gjennom strømmen. Mot normalt tok ikke laksen og Sandeman ble mer og mer forsoffen etter hvert som provianten forsvant som trøst for det usle fisket. Da Sandeman timer seinere ravet i land, god og børst og uten å ha hatt et eneste napp, gikk en av dem som hadde fulgt med på fisket bort til roeren og spurte hvorfor han ikke hadde gjort Sandeman oppmerksom på at flua hadde hektet seg opp i jakkekragen i utkastet. Roeren svarte sindig at, "visst var det gode penger å ro for Sandeman, men det var enda bedre å slippe og bruke krefter på å lande så mye svær laks".

*Den unge George Sandeman etablerte sin først vin forretning i London i 1790. Sandeman i Surna var nok en av hans etterkommere. da det antas at historien fant sted rundt århundreskiftet.

Laksen på ca. 12 kilo overlevde også dagen til en stor suffelse for minst en av de tilstedeværende, litt skuffelse for mange og sikkert også en del skadefryd fra andre hardt arbeidende, men misslykkede fiskere.

Etter jevnt fiske i to døgn var det plutselig søndag uten at vi hadde fisket mer enn en formiddag i Galthølen. Siden vi likevel ikke fikk noe fisk kunne vi like gjerne avslutte fisket i Galthølen på vei hjem. Det virket bortkastet å betale for dobbelt fiskekort nok et døgn. Galthølen er et pent om noe kort vald for seks fiskere, men rett før avreise ropte Kenneth at han hadde på laks, trolig en liten en. Da vi andre relativt raskt hadde kommet til hadde laksen begynt å vise krefter og Kenneth oppjusterte anslaget til at den nok var på en 3-4 kilo. Da laksen plutselig skjøt ut av elva og slet seg i et mektig hopp (?) var anslått vekt kommet opp i 6-8 kilo. Det er nok noe sant i at de største laksene er de du aldri får i land, men at det var en flott nygått laks var det liten tvil om.

Så til tross for dramatikken i siste time ble den en lang tur tilbake til Lørenskog/Oslo med den sedvanlige ettertanken til seks laksekompiser som lurer på hva vi gjorde galt.

* http://www.surna.no/web/PageND.aspx?id=99712




2007 Mandalselva

Vi hadde planlagt tur til Orkla/Svartavelen dette året, men på grunn av restriksjoner rett før sesongstart og forbud mot markfiske måtte vi hurtig kaste om alle planer.

Det ble i steden tur til vakre Mandalselva. Vi hadde funnet innkvartering i Mandalselva Laksehytter på Heddeland i Marnadal i øverste del av sone 3. Campen var fin med nybygde hytter, eget sanitæranlegg og med flott grillplass ute med utsikt over elva.

Fiskeutstyret ble desinfisert oppe ved demningen der vi også kjøpte kort.  Gerhard fikk en kilos sjøørret rett ovenfor lakse-campen inne i strømmen, omtrent ytterst på odden, helt i starten av fisket.  Utover det ble det ikke mer enn noen flott bitt og en masse regn.

Det ble tatt en 5 kilos laks midt i strømmen på rettstrekket ovenfor odden under de største skybruddene da flertallet av lakselaget befant seg tørrskodd innendørs. Ellers ble det ikke tatt mye fisk i elva. Vi fisket relativt mye øverst i juvet, rett nedenfor de kraftige strykene, ca. en kilometer oppstrøms fra campen. Elva var også dette året vakker som dagen er lang uten at det gav positivt utslag på lakselagets ikke altfor imponerende statistikk mht. kilo laks pr. fisket time.

2008 Bjøra
David og Gerhard fant en dato i åpninga som i hvert fall passet for dem. Resten av laget bekreftet at helga passet og alt ble bokket og ordnet. Det skulle vise seg at Gerhard hadde blingsa grovt og dobbeltbooket helga. For første gang i lakselagets historie ble han ikke med. Det positive var at han var en sterk pådriver til at man dette året måtte få til to turer, en i starten og en på slutten av sesongen.
Det ble ikke fisk på denne turen, men noe mer bør vi vel fylle inn her?
SKRIV GUTTER, SKRIV!


2008 Orkla, Svartavelen

Nok et år med restriksjoner. All hunnlaks skulle settes ut. Det ble visstnok tatt en usedvanlig stor andel hannlaks i Orkla denne sesongen.

Forholdene var tilsynelatende OK, litt lav vannstand. Fisket starte tregt og det var kun latmannsfisket til Ole som gav resultater. Han lå som vanlig og døste under filthatten i kjent Huckleburry Finn positur med en halvkald Dahls i hånda da han etter hvert oppdaget at noe hadde bydd opp stangtuppen på dans. Joda, en liten laks hadde bitt på nede i dypet av Svartavelen. Litt seinere satt det en til, begge veide riktignok bare rett over kiloen, men for en gangs skyld var Ole lagets konge.

Lenger oppe i ”bondehølen” fikk Gerhard på en laks. Det var selveste sjefen i hølen som  hadde bitt på, en stor og brun hann. Fisken ble kjørt pent på tross av spente nerver hos Gerhard som øynet muligheten for ny pers. Etter 20-25 minutter var fisken sliten og begynte å gi opp. Laksen ble buksert inn mot den bratte elvebredden der David sto klar til å kleppe. Da laksen var under en meter fra David gjorde den et siste utras, sena røyk og etterlot to meget skuffa fiskere. Banneord, klepp og stenger ble kastet rundt i sinne og det ble sturet lenge på benken før den lammende skuffelsen slapp det værste taket. Gerhard var nok mest skuffet, men klepper David var ikke langt bak. Etter inspeksjon av sena var det åpenbart at det var selve knuten som hadde gitt seg og ikke sena som hadde røket. Etter telefonisk konsultasjon med fiskegale lillebror ble det klart for Gerhard at han har adoptert lillebrors knuteteknikk for sjøørret fiske, dvs små nesten usynlige knuter på små kroker. - Han måtte da skjønne at dette ikke var gangbart når han skulle fiske laks!- Da skal det være minimum 5mm reserve på knuta!

Det ble søndag og avreise nærmet seg. Mer og mer talte for at Ole denne gangen skulle stå for hele fangsten.  Roger hadde stort sett fisket med flue. David hadde fisket med flue og mark. Gerhard fisket tungt med mark på jakt etter den tapte storlaksen.

Godt inne i den siste fisketimen på valdet dro det nok en gang på en laks hos Gerhard, omtrent på samme sted som storlaksen hadde bitt på dagen før. Også denne var stor, men det var en blank laks som viste seg  i luftige hopp. Etter relativt forsiktig kjøring og stor angst for at også denne skulle slippe unna tailet David laksen elegant og bukserte den sikkert opp skråninga til stien der laksen behørig ble sendt til ”de evige standplasser”. Sjekk videobevisene på bloggen, men merk at dette er sterke scener som ikke egner seg for de under 18!

Det var en vakker nygått laks med lus på 6,5 kilo og som langt på vei oppveide for den bitre opplevelsen et døgn tidligere.

2009 Bjøra, mai
Lakselagets våte drøm om den virkelige store laksen, en laks over 10 kg gjorde at vi til tross for tidligere dårlige erfaringer nok en gang tok den lange turen nordover til Bjøra. Dette var sesongens 2.helg og det var stor spenning knyttet til forholdene.
Bård ble veldig skeptisk da vi svingte inn på tunet til Sjørland gård og oppdaget at sjeggetrollet som stod der var den unge bonden sjøl. Egentlig var han vel bare forpakter av gården og selv om det var kuer i fjøset som skulle melkes, var det laksefisket som var drivkraften til å bo her. Men nok en gang viste det seg at skinnet bedrar. Sjeggetrollet* var hjelpsomheten sjøl og delte villig kunnskap, spesialfortommer og virvler for det særskilte woblerfiske fra båt.
Båtfiske i Bjøra med roing i 8-tall nedstrøms er både uvant og vanskelig å beherske, men langt hyggeligere enn roturen tilbake oppstrøms. Det er en stilleflytende elv, men det er likevel tungt å ro tilbake opp strømmen. For å slippe sløsing med verdifull tid hadde vi takket ja til sjeggetrollets tilbud om hjemmelaget middag. Bård hadde i utgangspunktet svært liten tro på laksebondens gourmet talent og på tross av forsikringer om de beste lokale råvarer og svært kortreist elg var det ikke før bonden fastslo at en anbefalt Amarone til polpris inngikk i menyen at han virkelig lykkes å fange Bårds oppmerksomhet. Bestilling av middag viste seg å bli et lykkelig valg. Trollets samboer hadde allerede satt saltbakte poteter i ovnen da vi avsluttet fiske på fredagen. Og for en middag det ble! Det var deilig forrett(?), hovedrett bestående av saltbakte poteter, elgstek, selvplukket sopp og hjemmelagd tyttebærsyltetøy. Multer til dessert og flere flasker nydelig Amarone fulgte hele seansen. Dette ble en meget overraskende gourmetopplevelse.
Til tross for relativt hardt fiske lørdag dro vi til middag på Stormo uten fangst. Gerhard og David gikk rett fra elva til vorspiel i baren og EM-kvalik kamp i fotball mellom Norge og Holland.
Middagen på Stormo var bra og det skortet ikke på både god og rikelig med drikke, men gildet havnet likevel i skyggen av det fantastiske måltidet dagen før, til tross for en langt stivere pris.
Bonden kom å hentet oss, og etter noen timers matsmelting var det dags for kvelds- og nattfiske.
Det er lyst i Nord Trøndelag på denne tiden av året , men også veldig kaldt på natta. Utpå natta da gradestokken krøp nedover mot null, var det nødvendig å tenne et ordentlig leirbål for å få varme tilbake i kroppen. Gerhard som hadde tatt en høneblund et stykke fra bålet spratt plutselig opp og forsvant i stor fart inn i mørket mellom trærne i full fiske habitt. Han måtte få varmen tilbake i skrotten mente han da han andpusten vendte tilbake ti minutter seinere.
Bildet på forsiden av bloggen er tatt ved campen litt ut på morgenkvisten.
Etter å ha blitt fortrolig med båtfiske og båtene, turte vi også å fyre opp påhengsmotorene slik at vi fikk en litt mindre strabasiøs avslutning på en lang, kald og fiskeløs natt.
Det ble en hyggelig å minnerik tur og det var en liten trøst at Harald VII i valdet ovenfor oss heller ikke fikk noe, på tross av dyktige roere og fiskeguider.
Det er ikke til å komme fra at roeren skal ha vel så mye av æren for laksen som tas fra båt i Bjøra som fiskeren selv.

*Har glemt navet på sjeggetrollet, så her håper jeg på hjelp fra noen av dere andre



2009 Orkla, Svartavelen, august
Allerede ved ankomst Svartavelen torsdag kveld følte David seg rusten. Neste dag hadde han feber
 og var dårlig. Etter hvert tok han seg til lege som fastslo at det var gått infeksjon i et sår og han ble innlagt på Orkdal sykehus for å operere bort infeksjonen. Så mens uheldig David lå på sykehuset prøvde vi andre lykken uten særlig hell. Ole landet emn liten sjøørret , men ellers så det ikke bra ut. Gerhard hadde kjøpt masse mark av broder Toms fiskekompis Morten, så det manglet ikke på godt agn. På søndag ikke lenge før avreise, da håpløsheten nok en gang begynte å bre seg i troppene, beit det på hos Bård. Med en viss veiledning fra Roger og Ole kjørte Bård sin første laks sikkert på land. Og for en bestenotering det ble. Laksen veide 7 kilo og var tangering av lakselagets rekord og til da eneste storlaks fangst. David måtte bli igjen på sykehuset, mens vi kjørte hjem i hans bil. Først etter noen dager kom han hjem via Tronheim og Værnes.


2010 Orkla, Svartavelen, 14.-17. august
Ole kjørte. Uheldige David ble med til tross for at han ikke var helt i form etter en infeksjon. Gerhard hadde fått beskjed om at han var reserve i en rettsak og måtte lese seg opp på denne på turen. Det var heller liten forståelse på jobben for at han reiste på laksetur overhode. Bård hadde blitt syk om måtte melde pass. Man kan trygt si at det var en dårlig start på turen.
Det var sol og varmt i været, men heldigvis var vanntemperaturen 13-14 grader. På tross av liten vannføring på 23m3/s burde det være muligheter. Etter den sedvanlig ankerdrammen etter sein ankomst, der Ole bød på singel malt, ble det flere øl og ganske seint før de fleste gutta var i seng. Da Ole som nest sistemann krøp til køys var grålysninga allerede på gang og Gerhard valgte derfor å rigge utstyret og starte fisket. Nok en gang gav dette resultater med en to kilos laks tatt på mark i Bondehølen. Bonden på den andre siden så vi ikke noe til på turen. I stedet var det et lakselag av veteraner som tilsynelatende var mer opptatt av kroppshygiene ved elvebredden enn av laksefiske. Årets restriksjoner i Orkla var en kvote på en laks pr. døgn  og maks åtte på sesongen, ledsaget av en oppfordring om å sette ut all hunnlaks.
På lørdag var det Davids tur. Han var tidlig oppe for en gangs skyld og ca. 0800 hadde han på fisk fra Ibiza. Gerhard sprang med håven fra benken og vadet ut til David for å sikre fangsten, en sølvblank laks på 1,7 kg. Bare kvarteret seinere tok Ole den samme turen for å håve inn en tilsvarende laks på 1,3 kg. Gøy for David etter mye uflaks og på tross av både kona og legens oppfordringer om å holde seg hjemme. Fredag var grunneieren innom gapahuken og fortalte om den lille hølen øverst på valdet mot den andre bredden. Stedet er litt vanskelig tilgjengelig fordi man må vade nesten over hele elva gjennom småstrykene for å komme til. Men nå var vannstanden liten og Roger lot seg ikke stoppe. Lørdag vadet han over til Benkhølen (Lakselagets navn på hølen fordi det står en benk der, på motsatt bredd). Det ble en 1,3 kilos laks på flue.
På lørdag hadde lakselaget allerede 4 laks, så denne gangen var det ingen desperasjon i søndagsfisket.
På morgenkvisten søndag ble det observert en stor brunlaks som så ut til å jage en litt mindre blank laks, fulgt av to ordentlige napp hos Gerhard. Det var åpenbart at laksen i Bondehølen var aggressiv. Nok en gang var det Gerhard som hadde hellet med seg da det beit på en sølvblank laks som etter 10-15 minutters kjøring ble tatt i håven av David. Laksen veide 4 kilo.
Roger hadde trasket oppover i elva for å gjøre nye forsøk i Benkhølen. Noen timer seinere var han tilbake med to blanke laks på 1,3 og 0,8 kilo. Det ble dermed ny bestenotering i antall fisk for lakselaget, 7 stk totalt, og nok en bekreftelse på at Svartavelen er beste leirplass for laksenomadene.


2011 Orkla, Svartavelen, august
David , Roger, Ole og Bård var med på denne turen. Gerhard var på studietur med jobben i California.
David ble den eneste som fikk fisk, en smålaks på to kilo.


2012 Orkla, Svartavelen, 23.-26 august
Dette var Bjørns debut på lakselaget, ikke helt uten innkjøringsproblemer. Bjørn hadde med seg fiskeutstyr for innlandsfiske, men oppdaget raskt at med 0,35 mm tykkelse på snøret var det ikke plass til mer enn 50 meter på snella. Gode råd var dyre da utvalget i fiskeutstyr på Coop i Å var svært begrenset. Heldigvis var Gerhards lillebror Tom på plass lenger ned i elva på Langset og han hadde som vanlig med seg rikelig med utstyr. Tom takket ja til laksemiddag torsdag kveld og hadde til gjengjeld med seg utstyr som Bjørn fikk låne.
Bjørns chili laks (fanget av David) ble for øvrig en hot affære og definitivt noe lakselaget kan vende seg til!
Fisket var brukbart. David er kongen på Ibiza og landet to smålaks her, men det kunne blitt mer. Den første laksen på 2 kilo ble landet med håv av Gerhard som fikk testet blodpumpa med løpetur fra Bondehølen og vading videre ut til David på Ibiza.
Ikke mange sekunder etter at Gerhard var tilbake på plass i Bondehølen ropte David at han hadde på nok en laks. Det ble dermed nok en løpetur på Gerhard. Laksen ble kjørt etter boka. Det var en fin blank mellomlaksen som var ferdig kjørt da Gerhard etter hvert stod klar med håven. Men i det David skulle flytte fisken en meter eller to over til håven,  la laksen seg den andre veien. Bevegelsen ble nok litt for brå på det korte snøret og laksen slet seg. Veldig ergerlig, men nyttig læring. David skulle få revansj med en ny smålaks på Ibiza neste dag.
Omtrent samtidig med Davids "dans" på Ibiza tok Ole en smålaks på sitt stamsted, Svartavelen.
Det harde markfisket gjorde at gjengen etter hvert gikk tom for mark. Nok en gang ble Tom Linder redningen og David og Gerhard tok kjøreturen ned til Langset for å kjøpe mark av Toms fiskekompis Morten som hadde mark til overs. De ble også invitert til eksklusivt fiske på Langset. Etter detaljert opplæring av Tom i hvordan man skulle kaste ut for å få sena og agnet riktig i strømmen, for å treffe storlaksen i dypet av hølen, ble det en knapp times fiske på "supervallet"uten hell.


2013 Spey River, Lower Wester Elchies , mai
20 års jubileum!


Lakselagets første offisielle laksetur gikk til Suldalslågen i 1994, selv om dette har vært hyppig debattert av Ole og spesielt David, som har insistert på at deres tur til Vestlandet (?) året før kvalifiserte som den første turen til lakselaget. Dette har imidlertid blitt kontant avvist av seinere medlemmer og utspillet har blitt sett på som noe i nærheten av ren kverulering.
Årets tur var derfor den tjuende i rekken og det var enighet i lakselaget at denne jubileumsturen  skulle være noe ekstra. Murmansk, Alaska og Island var blant forslagene.
Et oppslag på nettsidene til VG om en kar fra Kongsberg (Johnny Liverød) som hadde virkeliggjort fiskedrømmen og kjøpt seg en herregård med fiskerettigheter i Spey River i Skottland fanget imidlertid oppmerksomheten til laget. http://www.youtube.com/watch?v=2gosVbbTkKI
Hva kunne være bedre enn en tur som kombinerte ultimat laksefiske og omgivelser med røtter fra sportsfiskets barndom? Det var selvfølgelig heller ingen ulempe at dette var midt i tjukkeste whisky land.
Det ble tidlig klart at dette ikke ble en rimelig tur, men det største ankepunktet var likevel at dette angivelig var et eksklusivt fluefiske vald. Ettersom hele fire av lakselagets medlemmer aldri hadde fisket med flue ville en tur hit kreve en svært bratt læringskurve fram til avreise i slutten av mai.
På den andre siden var det uttalt av etternølerne at de også før eller seinere ønsket å investere tid og penger på å lære seg fluefiske. Hvorfor ikke starte et nytt kapitel på denne jubileumsturen?
Bård kunne ikke være med til Skottland , men Ole, Bjørn og Gerhard gikk til innkjøp av fluefiskeutstyr (alle kjøpte flufiskesett fra Guidline) og bestilte kurs i Scandinavian Spey.
To uker før avreise møtte gutta  instruktør og dedikert fluefisker Jan Myhre ( http://www.fluefiskeaktivitet.com/ominstruktren.htm ) til et dagskurs i en bukt ved Vidsten. Kurset skulle vare ca. fire timer , men den grundige instruktøren gav seg ikke før etter drøye 7 timer. Det er en stor overdrivelse å påstå at gutta kunne Spey kastet etter dette kurset, men de hadde i hvert fall fått et fundament og en viss forhåpning om at uka i Skottland skulle by på i det minste noe som kunne minne om effektivt fluefiske.
Reiseruta gikk med fly til Aberdeen via Stavanger og fra Aberdeen til Aberlour i to leiebiler. Etter totalt ca. 6 timer på reisefot og noen stopp på den overveldende grønne landsbygda, kunne vi parkere bilene og hilse på "vaktmester" John som tok oss i mot på Lower Wester Elchies.
Allerede på vei gjennom kulturlandskapet hadde vi skjønt at dette ville bli en topp tur, men etter å ha befart godset, omgivelsene og den lokale puben The Mash Tun ( http://mashtun-aberlour.com/ ) , var vi alle trygge på at dette ville bli en minnerik fisketur , uavhengig av fangst.
Mandag morgen klokken 0830 møtte vi opp utenfor fiskehytta nede ved elva, litt slitne etter den foregående kveldens middag på The Mush Tun. Her skulle vi møte valdets gillie slik reglene foreskrev det. Vi hadde sett fram til å møte den erfarne gillien på over 80, men av for oss da ukjente årsaker dukket han aldri opp for å gi oss den nødvendige presentasjonen av valdet og fiskeplassene her. Det skulle vise seg at karen var langvarig sykmeldt og at vi i stedet måtte nøye oss med "vaktmester" Johns kunnskaper om valdet. Nå skulle det vise seg at John både kunne fiske, kjente valdet godt og hadde store kunnskaper om den lokale whiskeyen. Det var derfor ikke noe problem å oppgradere hans status fra vaktmester til gillie.
Det er en selvfølge å behandle gillie'n godt og det vanket derfor både øl og whiskey på John når han var innom fiskehytta for å sjekke status og gi gode råd. Da fisket gikk tregt ble det etterhvert behov for trøstepauser i hytta.
I leiet av valdet og herregården inngikk også fri bruk av en liten åpen pickup. Med denne tok det ikke mange minuttene å harve over jordene langs elvebredden og opp bakken som startet ved enden av valdet og endte ved bakinngangen til Macallen destilleriet. Pickupen med tørste fiskere, kledd i vadere og fiskevester ble dermed etterhvert et vanlig syn for både ansatte og whiskeyturister inne på destilleri området. Etter en av disse rasjonerings raidene fikk vi besøk av John i fiskebua. Han ble som vanlig invitert til en styrketår, fra det da riklige lageret. Det ble hyppig påfyll mens John til gjengjeld delte sine kunnskaper om whiskey, fiske i Spey og sin familiehistorie. Hans farfar hadde kommet til Speyside fra Italia med sin familie etter 2.verdenskrig, hvor de startet salg av iskrem og sportsfiske utstyr. Faren hadde etterhvert fått jobb som oppsynsmann på et av de lokale destilleriene. Jobben gikk blant annet ut på å passe på at de ansatte ikke stod for et for stort svinn. Da lønna var dårlig var eierne inneforstått med at det forsvant noe whiskey til de ansatte. "Walk the dog" var et begrep som beskrev hvordan whiskey ble smuglet ut i beholdere, skjult i buksebeina.
Johns historier var mange og lange, samtidig som vårt lager av drikke ble stadig mindre. John forsvant etterhvert litt brått og vi gjorde oss klar til nok en fiskeøkt, da kom John kjørende tilbake. Nå mente gillien at det var på tide å svare på gjestfriheten,  så han hadde vært hjemme og hentet en flaske Knockando. Da også denne var konsumert, ble det gjort tildels optimistiske forsøk på fiske, men kast teknikken satt dårlig for de fleste "pause" deltagerne. Enkelte (vi nevner ikke navn) valgte kloklig anledningen til en tupplur på den grønne elvebanken, eller var det en telling til ti og en Knock-and-out!?
Fluekurset hadde som forventet ikke vært tilstrekkelig til å gjøre oss til mesterfiskere med flustang, men ettersom vi på forhånd hadde fått klare beskjeder om at fluefiske var det eneste tillatte på valdet, var alt av sluk og markfiske utstyr forlagt i hjemlandet. Overraskelsen var derfor stor når fiskereglene som hang i fiskehytta var klare på at sluk var helt greit og at til og med mark kunne være tillatt, etter avtale med gillien. Gilliene setter sin ære i at det blir tatt laks på valdet og gulliene langs elva snakker sammen og sammenligner fangstene. John som aspirerte til den tilsynelatende nært forestående ledige stillingen på Lower Wester Elchies, anbefalte oss på det sterkeste å prøve slukfiske, etterhvert som han så hvor lite dugandes fluefiskere vi var. Nå skal det legges til at fisket var dårlig generelt i elva, ikke bare på vårt vald. Også de lokale fiskerne på motsatt side slet med å få napp, og på et nabovald som normalt tar 20 laks på en uke ble fangsten kun 5 laks.
Kenneth som hadde planlagt tidlig avreise allerede torsdag var den som først ble rammet av despersjonen. Kenneth er den i laget som har mest sans for de klassiske tradisjonene i laksefiske. Med sin ekslusive Hardy stang, engelsk fiskehatt og rutete skjorte kunne han nok uanstrengt  minglet med lakselorder fra forrige århundre. Men onsdag hadde Kenneth fått nok og takket bestemt ja til tilbudet fra John om å låne hans slukstang. Det skulle vise seg å være et vinnertrekk. Etter en ellevill dag for den alt mer usjenerte kranfiskeren hadde Kenneth landet tre fine laks, hvorav en var en personlig rekord på hele fem kilo.
Reglene for "catch and release" var at den første må settes ut, men den neste kan tas. Dermed ble 5 kilo laks hovedingrediensen i avlsutningsmiddagen for Kenneth. Bjørn viste seg nok en gang som lagets mesterkokk når det gjelder tilbreding av laks og sammen med edle lokale drikkevarer ble det et uforglemmelig måltid og en magisk kveld.
Torsdagen var reisedag for Kenneth. De andre dro på omvisning og prøvesmaking på Aberlour destilleriet som lå bare noen hundre meter på den andre siden av elva. Her fikk vi blant annet vite at det var grunderen av destilleriet, James Flemming som hadde fått bygget hengebroa Victoria Bridge (tidligere kalt "the one pennie bridge" etter avgiften for å passere over) og som var vår snarvei over elva til byen. I Aberlour lå bl.a. den sjarmerende puben The Mush Tun, med 60 årganger Aberlour Singel Cask og god lokal mat.
Det ble ikke mer laks på laget på denne turen så vi kan oppsummere med at jubileumsuka også inneholdt en sightseeing til Inverness og lunch med prisbelønt Haggis i et vertshus på bredden av legendariske Loch Ness.
Lakselaget har ingen problemer med å anbefale Spey River og Lower Wester Elchies, spesielt hvis ikke det å få laks er altoverveiende.
Etter 20 års erfaring er det vel på plass å komme med en inrømmelse eller en erkjennelse; laksefiske dreier seg om så uendelig mye mer enn å lande laks.





2013 Orkla, Sugustad, Svartavelen og Hoel, august

Ole, Roger, David og Gerhard var på plass i Svartavelen og standsmessig innkvartert på Meieriloftet. Roger hadde dratt opp i forveien torsdag morgen for å fiske alene på Sugustad. Valdet ligger ovenfor Langset der Tom Linder og hans fiske gjeng har base. Det passet bra ettersom Tom hadde kjøpt med en sekk mark (ca.700 stk) til Gerhard.
Lav vannstand og kaldt vann, ca10 grader.
Roger fikk en liten sjøørret på Sugustad, men det var alt. Gerhard fisket kun med flue i Svartavelen.
Ole fikk en pen ørret fredag på 1,2kg, David en sjøørret på 0,5.

Ole med sjøørret på 1,2 kg tatt i Svartavelen

Lørdag ble det samling rundt bålet og grillen ved gapahuken med pølser og Oles ørret til middag/ kvelds.

På tross av laks på David var det stille i Svartavelen og den alltid tilbakevendende diskusjonen om å prøve et annet vald ved siden av resulterte i at ord denne gangen skulle omsettes til praksis. Men hvor skulle vi legge turen? Spørsmålet gikk videre til Tom Linder, Gerhards bror som har tilbrakt lengt flere timer i Orkla enn lakselaget. Tom tok igjen en telefon videre til Anders Dokken som utvilsomt er en av de som kjenner elva best. Han har vært på de fleste valdene i Orkla og tilbringer mange uker her hvert år. I går hadde han vært på Hoel sammen med faren og de to hadde landet 5 laks på flue og mark. To av dem var storlaks. Det avgjorde saken.Søndag dro Roger og Gerhard oppover elva til Hoel, på tips fra Anders Dokken. Ikke lenge ettet at Roger og Gerhard hadde satt seg i bilen ringte telefonen. Det var David som lurte på hvor langt gutta var kommet. Han trengte klepper til laksen han stod og kjørte på Ibiza. Det ble Ole som I stedet måtte hoppe i vaderne og komme David til unnsetning. Det ble en hanlaks på 1,8 kg.

David med laks 1,8 kg tatt på Ibiza

Roger og Gerhard startet med et langt fluedrag på Hoel og kunne bekrefte at det var et flott vald med mange fiskeplasser. Store deler av det to km lange valdet er fiskbart. Klokka 1800 etter ca. 3 timers fiske gikk Gerhard over til mark og omtrent 30 minutter seinere landet han en brun hunlaks på ca. 4 kg.
Gerhard hadde ringt Roger midt I kjøring av laksen for å få hjelp til kleppinga og eventuelt for å få et sannhetsvitne til fangsten. Men det varte og rakk uten at Roger dukket opp. Det skulle seinere vise seg at Roger hadde misstolket den opphissede og hastige beskjeden fra Gerhard og trodde at laksen var så liten at hjelp var unødvendig. Til slutt var det ikke annet råd for Gerhard enn å buksere laksen inn på grundt vann, der den ble tailet forskriftsmessig. Ettersom det var en hunlaks måtte den settes ut. Med laksen på fanget og i fast grep i halen fikk Gerhard fram iphonen som lå i et vanntett futteral. Fangsten skulle dokumenteres. Men hva skjedde? Det var svart skjerm på kamerafunksjonen og etter hvert gikk det opp for Gerhard at han hadde lagt inn iPhonen feil vei og at kamerlinsen vendte mot den tette baksiden av futteralet. Fiskens lengde bli målt langs merker på stanga.
Tilbake på Meieriloftet ble merkene på stanga målt, og laksens lengde fastslått til 79 cm. Seinere undersøkelser viser at det tilsvarer en gjennomsnitts vekt på over 5 kilo. Gerhards første anslag på 3 kg var nok derfor svært konservativt og selv om fisken var brun, er det mye som taler for at den må ha veid rundt 4 kg.
David avsluttet årets laksetur til Orkla med med nok en laks på 1,2 kg på Ibiza.
På Ibiza er du garantert napp!